SKIEN PLATEMESSE

 

HVA ER PLATER VERDT?

Skrevet av Jørn R. Andersen (en gang i forrige århundre)

 

 Hva er plater verdt?    Finnes det prislister på plater?  

 Har kvaliteten noe å si for verdien?    Har utgave noe å si for verdien?

  OK, men hvordan får jeg solgt platene mine til markedsverdi?  

 Shit, hvor får jeg nå kjøpt plater til under markedsverdi?

  Bør jeg forsikre platesamlingen, og til hvilken verdi / takst?

 

 Skien Platemesse   

 

Hva er plater verdt?

Det blir omtrent som å spørre om alle damer er fine. Man må selvsagt ta hvert eksemplar for seg, og selv da kommer det an på øyet som ser. Men ja, plater er verdt noe, alt fra noen ører til mange tusen. Den viktigste tommelfinger-regelen innen platesamling, og all annen samling for den del, er imidlertid at ingen plate er mer verdt en det noen til enhver tid er villig til å betale for den. "Jaha" sier du kanskje nå, "da er det altså meg selv som bestemmer hvor mye en plate er verdt for meg!" På en måte har du jo rett i det, men tru bare ikke at alle selgere vil være enige med deg. En selger har nemlig også sin oppfatning av hva en plate er verdt, enten fra års erfaring, eller nitidig pløying av prislister, og / eller andre og mer følelsesbetonte årsaker. Tro meg i hvert fall på mitt ord, en plates verdi kan forandre seg voldsomt fra du mangler den til du har den! Jeg har faktisk ikke rent sjeldent støtt på folk som klager på mine eller andres priser, de er da så alt for høye. Det pussige er da selvsagt at de samme gnierne ofte kontakter meg for å høre verdien på den og den plata de har fått en dublett av, og som da plutselig skal skvises for det maksimale!

Vær også klar over en viktig markedsmekanisme for verdibestemmelse av plater, og andre samleobjekter, nemlig tilbud og etterspørsel. Det hjelper bare så altfor lite at du vil selge den supersjeldne vinyl-testpressingen av "This is" LP'en til Tom Jones, for hvem pokker er det som går rundt med en bløt banan i buksa og samler på slikt? Uansett hvor unik skiva er må det være en etterspørsel, og vel og merke, en etterspørsel er det ikke når ett menneske spør etter den. En etterspørsel blir det først når mange er uten etter den samme plata.

Jeg kan illustrere det med et norskt eksempel. Midt i den værste pønk / nyveiv-tia i Norge, i 1980, gav fire posthippier ut LP'en "Fakkeltog" under navnet Bridges. Få og ingen brøy seg da, og de rundt 1000 eksemplara havna kjapt i 10-kroners-bøttene i landets bruktsjapper. Plata, med sitt lave opplag, var jo egentlig råsjelden, på verdenbasis, så hvorfor var den bare verdt 10 spenn? Null etterspørsel. Så i 1984 skjedde det utrolige, en norsk gruppe toppet hitlistene verden over med "Take on me". Da gikk det ikke lenge før ivrige A-ha samlere fant ut at gutta hadde en fortid. Pål og Magne hadde gitt ut en LP med Bridges i 1980. Hvor lenge tror du da det gikk før alle 10-kroners platene ble sugd opp av ivrige samlere og grådige kremmere?!  Det konservative engelske platesamlerbladet Record Collector mente i sitt aprilnummeret i 1986 at plata måtte være verdt £20. Tre år senere vurderte de den til £60. At den hele tiden ble omsatt for langt høyere priser her i landet, sier vel mest om de såkalte guruene i England. Så i begynnelsen av 1990-tallet, ble plata omsatt for et par høvdinger og vel så det, før den siden har stabilisert seg, kanskje sunket noe. Hva har da skjedd på disse 10 åra? Plata har jo ikke egentlig blitt noe særlig sjeldnere enn i 10-kroners epoken, opplaget er jo konstant. Sant nok, og selvsagt har en del eksemplar forsvunnet for godt inn i store stabile samlinger, men den viktigst årsaken er etterspørselen. Fra noen få likegyldige nordmenn, til tusenvis av ekstatiske A-ha samlere verden over, samt det faktum at også internasjonale samlere av prog/psych (som ofte har vidåpne pengepunger), har vist å verdsette plata i kraft av musikken. Selv om moralen her kanskje sier at det er mest lønnsomt å handle når plata er dritbillig, er det et sørgelige faktum at de fleste plater kanskje aldri oppnår en samlerpris som overgår platas nypris da den kom ut.

 

Tilbake til toppen 

 

Finnes det prislister på plater?

Jepp, det finnes, og de siste åra har man sett en økende strøm av bøker og hefter med prisguider. Men merk ordet guide. Disse kan og bør brukes, som nettopp en guide. Jada masa, men hvor får jeg tak i en sånn...guide? Vel, nå gidder ikke jeg å reklamere gratis for noen, så du får jo lete i bokhandlere med egen musikkavdeling, eller med sans for import. Eller søk på nettet, eller ta deg en Londontur. Det finnes nemlig ingen norsk, eller skandinavisk, prisguide for plater. De meste brukte og aktuelle her i vår del av verden er vel de engelske, og de siste åra har  ihverfall disse sett dagen lys: Record Collector - Rare Record Price Guide, Music Master / Nick Hamlyn - Price Guide for Record Collectors og John Wagstaff - The International Record & CD Price Guide. Tror også Virgin har gitt ut et par. I Tyskland finnes det en som er gitt ut av et platesamlerblad (Oldiemart), og fra Statene finnes det en fra Goldmine og Jerry Osborne sine, minst. Det norske platesamlerbladet Goldies har også i en årrekke tatt for seg norske plater i en egen prisguide i bladet. Hvorvidt en revidert utgave av denne kommer i bokformat vites ikke.

Det som er vedt å merke seg er at alle de omtalte guidene omtaler tilnærmet strøkne eksemplar. Slitte eksemplar er som regel verdt en brøkdel av verdien, mens superstrøkne eksemplar kan oppnå feinsmecker-priser hinsidige alle guider. Husk også at alle guider er fullstappa med plater og info, og forfatteren kan umulig ha like god greie på alle sjanger og epoker. At RC sin prisguide verdisetter den råsjeldne engelske LP'en til det obskure engelske progbandet Dog That Bit People (Parlophone, R5880, 1971) til £200 virker jo voldsomt, men da en av England største eksperter samtidig annonserer samme originalen til £400, må man jo begynne å lure. Da han også fikk solgt den, sier det vel sitt om hvem som er eksperten og hvem som er guider'n! Eksempla kan selvsagt gå andre veien også. En del andre bøker og oppslagsverk, så som Vernon Joynson's glimrende "The Tapetstry of delight" og "Fuzz, acid and flowers", Hans Pokoras platepornobøker "1001 / 1002 Records Collector dreams", inneholder også en verdivurdering av omtalte plater. Dette går på sjeldenhetsgrad, og ikke pris, og er vel kanskje i det lange løp mer holdbart.

Ellers kan man lære mye om verdier med å ta vare på alt man kommer over av salgs / auksjons - kataloger / lister. Her får man et vist pekepinn om hvilken priser platene blir, eller blir forsøkt, solgt for. Vær imidlertid obs på at priser oppnådd på auksjon ikke nødvendigvis bør stå i samsvar med den generelle markedsverdien. Det hender ofte at en overivrig og desperat kjøper får et anfall av auksjonsfeber, og gir en fantasipris på ei plate. Dermed tror kanskje både selger og markedet ellers at dette er verdien på plata. Dette bør ikke nødvendigvis stemme lenge, da kanskje ingen andre er villige til å strekke seg like langt. Er plata likevel verdt den høye fantasiprisen? Stadig like forvirra...! Begynn fra toppen igjen.

 

Tilbake til toppen 

 

Har kvaliteten noe å si for verdien?

Her er svaret selvsagt, ja, alt! Forutsagt at plata i utgangspunktet i det hele tatt er verdt noe. Sjekk vår side om "Hvordan er platekvaliteten", og kanskje særlig kapitelet om kvalitetsgradering, om ikke du er kjent med dette. Vær også obs på at det å kvalitetsgradere plater er som et fag, og krever trening. Jeg har sett nok av plater som i en nyslått selgers øyer er helt som nye, men knapt nok holder VG i nådeløst lyst og av et trenet øye og øre.

La oss ta utgangspunkt i ei plate som i prisguider er vurdert til å være verdt 200 kroner. Dette vil da gjelde et tilnærma strøkent eksemplar (M-). Om den samme plata di derimot er godt slitt, eller skal vi si ganske vanlig slitt (VG), vil den høyst være verdt halvparten. Er derimot både cover og plate helt perfekt, et skikkelig strøkent arkiveksemplar, kan du nok plusse på en femtilapp, eller mer om kjøper er tent nok. Vær her klar over at jo mer seriøst man samler, jo mer nøye er man på kvaliteten. En del nybegynner og skrothuer er nok ikke så nøye på kvaliteten, bare de får mange plater for penga (samler man ikke, men skal ha festmusikk er saken selvsagt en annen), men generelt er det nå værre og værre å bli kvitt eksemplar i VG kvalitet. For ikke å snakke om enda mer slitte eksemplar. Vrakplater i FAIR kvalitet bør det helst stå Robert Johnson, årstall 1938 og hastighet 78rpm på, skal du bli kvitt de. Generelt må man imidlertid være klar over at det kun er kvalitet som i det lange løp svarer seg. 

 

Tilbake til toppen 

 

Har utgave noe å si for verdien?

Jepp, svaret er igjen et stort JA! Så godt som uten unntak er samlere ute etter førsteutgaven, altså nøyaktig slik plata var da den kom ut for første gang. Oftest også utgaven fra det landet artisten kom fra. At det også finnes samlere som kun samler amerikanske pressinger av alle plater, får heller være unntaket som bekrefter regelen. Et annet unntak er selvfølgelig samling av singler, hvor utgaver fra opptil alle land i verden, kan ha interesse. Disse må imidlertid ha sitt originale bildeomslag inntakt. Men, dette med førsteutgaver av plater er viktig. Jamfør med boksamlere så er det selvsagt et hav av forskjell mellom en førsteutgave av Ibsen og en bokklubbutgave fra 1990-tallet!

La oss imidlertid holde oss til rocken, og platesamling, og hva er vel da bedre enn å bruke verdens beste band som eksempel. Som de fleste andre med interesse for rock og plater har du "Please please me" LP'en med The Beatles, og du har hørt at den er dritmye verdt. La oss tenke oss at den er tilnærmet strøken (M-), og la oss også glemme små spissfindige variasjoner som "trainspotter'ne" sloss om. "Jeg kjøpte den ny på midten av 80-tallet, og den er på EMI", sier du. "Femtilapp", sier jeg da. "Den ble kjøpt ny i 1975, platemerke er Parlophone", sier en annen. "80 spenn" sier jeg. "Jeg kjøpte min i 1969, Parlophone med sølv/sort label i "boks", stereo, laminert cover og med brettekanter bak", prøver en tredje optimist seg. "Du nærmere deg, men fremdeles ikke mere enn 150-200 kroner", skuffer jeg med. "Hva med min da, den kjøpte jeg i 1963, på Parlophone (PMC 1202) med gul/sort skrift, laminert cover med brettekanter og hele greia" ymter fjerdemann seg frampå med. "Nå begynner'e å smake fugl, men ikke helt, den er nok "bare" god for mellom 500 og 700", svarer jeg. "Da er vel ikke den jeg kjøpte i 63 heller noe da", resignerer den femte far i huset. "Jeg var sjømann da, og da vi ankre i Newcastle smatt jeg innom den lokale platelanger'n og fikk med meg de siste skrik fra Liverpool. Den ser ganske lik ut til den han forrige hadde, men skrifta på labelen er i gull og sort, og mono'en var utsolgt så jeg måtte nøye med stereo'n (PCS 3042)". Da blir jeg litt skjelven, og svarer: "Wow, book den tur'n te Bali du, og ta med ræ kjerringa". See?! Utgaven har definitivt noe å si for kvaliteten, selv om forskjellene i pris vanligvis ikke er så store som i dette dobbelt opp gyldne eksempelet.

 

Tilbake til toppen 

 

OK, men hvordan får jeg solgt platene mine til markedsverdi?

Jasså, så du ble bitt av pengejæver'n nå...! Du er jo ikke akkurat den første som er det da, og det er vel egentlig ganske naturlig i dagens pengefikserte samfunn. Unnskyld, det var jo ikke moral du var ute etter...; Det beste rådet jeg kan gi deg om du skal selge, er å bli kvitt skiten mens interessen er på topp. Platesamlermiljøet har faktisk visse likheter med aksjemiljøet, skjønner'u. Eller motebransjen. De fleste samlere har litt lemmen-gen i seg, og trendene kommer og går. Nå for tia er det ganske hipt å samle 60-talls singler med bildecover, og jeg og andre tullinger øser nå ut hundringser på gamle mer eller mindre bra singler vi tidligere kunne få for en femtilapp. Pønken har sin renessanse (i hvert fall internasjonalt), mens progg-bølga er på vei ned, bortsett fra argentinere og andre obskure ikkeland. Interessen for norske 70-talls LP'er er heller laber for tia, mens metallen er på vei opp. Så om du skal tyne maks så må du følge litt med, og selge mens hysteriet er på topp. De fleste lar grådigheten ta overhånd, og venter for lenge. Husk ingenting vokser inn i himmelen. Og grunnen til at interessen faller, er først og fremst at alle de tøffaste og mest nysgjerrige jegerne, samt de som driter penger (ofte de samme folka!) har fått de beste objektene, og beveger seg videre i sin evige rastløse jakt. De som da er igjen er gjerrigpompene og de trauste etternølerne som må bli fortalt av andre hva de skal kjøpe. Og der sitter ikke penga løst, skal jeg si deg.

Nok om det, hvor du skal selge platene dine for mest mulig, har jeg vel ennå ikke fortalt. Selvsagt vil jeg påstå at platemessa i Skien, og de fleste andre platemesser, er et ypperlig sted for nettopp dette. Der treffer du de aller fleste av de ivrigste, ofte blant de andre selgerne. Skal du selge selv, så må de aktuelle arrangører kontaktes på forhånd for avtale om eventuell leie av salgsplass. Om du bare skal kvitte deg med en håndfull plater, kan det være et tips å ta runda blant selgerne og lodde interessen. Et tips her kan være og ikke selge til den første og beste, kanskje han ved siden av er eksperten på nettopp dine plater, og kan / vil gi deg en lang bedre pris. Husk imidlertid at du ikke må regne med at selgere vil gi deg topp markedsverdi, om ikke da han skal ha den til egen samling. Alle som selger må regne seg noe avanse for å betale inn salgs / reise utgifter m.m. Du kan selvsagt også oppsøke en spesialbutikk for bruktplater, som det finnes en eller flere av de fleste store norske byer. De mest seriøse av disse vil gå ut  ifra markedspris, og betale deg maks en halvpart av dette. Synes du dette virker rått, må du trekke hue ditt opp av gjørma og lande i nåtia igjen. Ingen leker butikk, og det er faktisk temmelig store utgifter forbundet med å drive ei sjappe. Skygg imidlertid unna typiske skrotbutikker og generelle brukthandlere, da du der normalt vil få maks en tier pr. LP. Ellers er du jo nettopp nå på en av de beste salgskanalene, Internett. Søk etter platesamlere, eller besøk en av de mange nettstedene som driver auksjon. Vanlig folk får lagt ut saker og ting gratis på de fleste av disse. Et problem kan da være om du er grønn på kvalitetsvurdering, dette er svært viktig ved alt salg via post.

Husk til sist at det selvsagt er en del luringer der ute, så ikke vær sikker på at du får en fair pris på alt. Husk også at de fleste plater solgt i Norge er vanlige, for ikke å si containermat (de glade 80-åra!), men har du mistanke om at du har snaddersaker, så har du forhåpentlig fått noen tips nå.

 

Tilbake til toppen 

 

Shit, hvor får jeg nå kjøpt plater til under markedsverdi?

He he, du trur vel ikke jeg røper det. Vel, det er egentlig ikke noe igjen å røpe, vil vel noen si. En del samlere og selgere vil alltid være skeptiske til informasjon om hobbyen sin. "For hvor får jeg da kjøpt (les: lurt til meg) sjeldenheter for en slikk og ingenting, når Gud (unnskyld misbruket) og en hvermann vet verdien på platene", sier noen som er negative til prisguider, presseoppslag og lignende (sånn som disse sidene!). Det de ikke tenker på er at informasjon, så sant den ikke er sensasjonsprega, kan få skulte skatter fram i lyset. Så er det jo opp til enhvers moral om man skal betale en fair pris, eller bøffe stakkar'n. Seriøse selgere / oppkjøpere bøffer selvsagt ikke, da man jo kan risikere at den man kjøpte platene av stiller opp i sjappa, på messa eller lignende, og ser at den uinteressante maks en-tier singelen til Strawberry Alarm Clock står prisa til 450 spenn. Pinlig episoder som kan resultere i bråk, om ikke selgeren foretar en vellykket og kraftig roing. En annen sak er det selvsagt om den som kvitter seg med plata, selv bestemmer prisen. Om man da kjenner vedkommende, kan man få et dilemma.

Men hvor, var vel spørsmålet, var det ikke. Selvsagt på ei platemesse i Skien, eller andre steder. Hvordan kan man gjøre kupp der da, da det bare er proffer der? For det første er det ikke bare det. De fleste av selgerne er private, som bare skal selge sine gamle plater, og disse er ikke nødvendigvis eksperter. Eller de kan ha spesialisert seg på spesielle stilarter eller tidsepoker. Har en gammal brylrock'er ei lita kasse med LP'er fra 70-tallet er det stor tjangs for at han ikke har peil på nettopp det, og selvsagt motsatt. Samme gjelder selvsagt i landets bruktplate-butikker. Selv om de oftest er utstyrt med et helt arsenal av prisguider klarer de ikke å favne alt. Og vanlige bruktbutikker og loppemarked kan selvsagt tråles, de har sjeldent peil, men sjeldent noe av interesse også, om ikke Baccara og Top of the Pops er det store da. Men disse stedene kan absolutt være bryet vert, om tålmodigheten holder. Internett, hvor man finner salglister (sjekk våre linksider) og aksjoner, kan være kuppsteder om man vet å lete.

Ellers er skattene ofte nærmere enn du trur. Har du nå spørt den gamle tanta di om å få se på de gamle singelmappene hennes da? Eller den trøtte flintskalle kontor-rotta på jobben; en gammel avdanka hippie kan anta så mange former, these days you know. Ellers er et godt tips at du ikke til en hver tid følger strømmen, men ha litt teft og kjøp opp ting før de blir dyre, noe som for de fleste med tett nese selvsagt vil resultere i hyllemeter med reinspikka og evig dritt!

 

Tilbake til toppen 

 

Bør jeg forsikre platesamlingen, og til hvilken verdi / takst?

Har du en stor samling er svaret umiddelbart JA! Har du treogførti singler eller seksti CD'er kan du glømme det, sannsynligvis da. Sjekk med ditt forsikringsselskap om innboforsikringen dekker tap / forringelse av samlingen. Få i så fall greie på hva den dekker. Gir de deg en fast pris pr. enhet, f.eks. 50 kroner plata, holder dette ikke mål. De har en tendens til å tenke at brukte plater ikke er verdt stort, da de nettopp er brukte. Glem det, du skal ha en sum som gjør at du kan kjøpe tilbake samlingen din. Hvor får du en original Vertigo LP for 50 kroner i dag tro? Du må forsikra deg om at luringane forstår at platene faktisk har en verdi, på linje med gamle frimerker, mynter eller andre kjedelige selvfølgeligheter, og at de forsikrer samlingen din for en gjenkjøpsverdi.

Du kan si at vi i platesamlermiljø opererer med tre type verdier. Salgsverdi er om en samling skal selges, og selger vil ha en anstendig, men realiserbar salgsverdi eller takst. Denne er som regel en del under markedsverdi av grunner tidligere nevnt. En markedsverdi angir hvor mye markedet er villig til å betale for en plate til enhver tid. En gjenkjøpsverdi, i denne sammenhengen, er imidlertid den verdien / taksten du må regne med for å kjøpe opp igjen din samling på kort tid. Denne vil ofte være høyere enn begge de andre, da både tid og avstand vil fordyre en rekonstruksjon av samlingen. Det er denne taksten du bør ha på din samling. Dette er en takst forsikringsselskapet ofte vil ha før de tegner spesialforsikring på samlingen, eventuelt spesifiserer den som en egen del av innboforsikringen. Noen få samlere og butikker tar slike oppdrag på si.

Det første du imidlertid må er å lage en detaljert liste over alle platene i samlingen. Oppbevar denne et annet sted enn der samlingen er, i en bankboks eller hos familie eller lignende. Om ikke du gidder å spisse blyanten, finnes det ypperlige dataprogrammer som er skreddersydd dette formålet, her kunne jeg selvsagt gitt deg ei adresse eller to, men det var dette med smøringa da... Uansett, så ikke utsett dette til i morra osv, det hadde vært dritsurt å bli avspist med småpenger for en svær smelta haug av råsjelden vinyl.

 

Skien Platemesse  Tilbake til toppen